1 mai våknet vi til nyheten om at Alexander Dale Oen hadde gått bort den 30 april på treningsleir i Flaggstaff.
Jeg kjente ikke Oen utenom det jeg har lest på nettet om han, men nyheten kom som ett sjokk som traff rett i hjertet :,(
En stor stjerne, ett stort forbilde har gått bort.
På fredag var begravelsen hans og da jeg så talen til kjæresten hans og når hun kysset kista så klarte jeg ikke stoppe å gråte, det var så følelsesladd og trist at jeg klarte ikke kjempe mot tårene og følelsene som traff rett i hjertet på meg.
Jeg har gråtet mye egentlig når jeg har lest om han siden den tragiske nyheten kom ut og dette har jeg aldri opplevd før å bli så preget av at en jeg ikke kjenner har gått bort, men han var en stjerne, han var jo i aviser hele tiden.
Og alt han jobbet for som MOT.
Jeg husker da han vant vm gull tre dager etter 22 juli og jeg kommenterte at jeg syns det var så trist at han hadde vunnet vm gull og pga det som hadde skjedd i Norge da så fikk han bare en liten artikkel.
Han gråt for Norge da han mottok gullmedaljen, men nå gråter hele Norge for han :,(
Vi skal være glad vi ikke vet hva morgendagen vil bringe.
Ta hvert minutt, hver time som er til og LEV.
Hvil i fred Alexander <3